Eksperiment 1

Kritik: Et hus å vandre i av den norske arkitekturkritikeren Mari Hvattum./ Form: Tre forsøg på at give form til et hus å vandre i af den danske formgivende arkitekt Jonathan Houser.

Et hus å vandre i / Mari Hvattum

Dette huset skal egentlig ikke sees, men gåes. Det gir seg selv, egentlig, for huset er nesten usynlig, skåret inn i et hjørne ved enden av en blindgate. Når man kommer gående opp den lille gatestumpen, omgitt av helt alminnelige toetasjes byhus av ubestemmelig dato, er det lite som tyder på at det finnes en ny bygning her. Men så, rett før man tror man må snu og gå tilbake med uforrettet sak, åpner det seg et lite portrom i venstre hjørne. Det er på ingen måte påfallende, det tar faktisk en stund før man ser at det er nytt. Det er ikke engang sikkert man ville lagt merke til overgangen hadde det ikke vært for at den sprø lyden av skritt på gammel oljegrus plutselig slår over i en hulere, dypere lyd, som om gulvet ikke lenger er gate, men et dekke.

Og slik er det. Huset befinner seg delvis under bakken, felt inn i skråningen som løper langs baksiden av gatebebyggelsen og ned til jernbanesporet mot nordvest. Jernbanen ble anlagt i 1872 og ble på mange måter denne gatens endelikt, eller i hvert fall slutten på dens gode tider, for borgerskapet som fikk sine hager amputert av jernbanelinjen flyttet til andre steder med større hager og overlot gaten til langsomt forfall. Gjennom årene har det kommet nye bygninger til, men uten større arkitektoniske ambisjoner. I dette litt rufsete området er altså huset bygget, en kombinert familiebolig og drivhus for hydroponisk portulakkproduksjon.

Huset bryter ved første øyekast slett ikke med gatens søvnige alminnelighet. Snarere tvert imot kunne man si, for det har knapt noen fasade mot gaten, og det knappe utstikket i hjørnet tiltrekker seg ikke særlig oppmerksomhet. Bare de som frekventerer gaten ofte, og som derfor vil kunne komme til å se hvordan solen, på kveldstid i sommerhalvåret, trenger tvers gjennom bygningen fra nordvest og får hjørnevinduet til å lyse opp, vil legge merke til at det her står et splitter nytt og temmelig ualminnelig hus. Fra det lille portrommet går man under en mesanin på slanke stålsøyler og inn i stuen; et lyst rom i dobbel høyde med store vinduer mot nord. Mesaninen traverserer stuerommet og gir adgang til soverommene mot sørvest. Den smekre stålkonstruksjonen gir det enkle rommet en slags livlig travelhet, som et luftig stykke infrastruktur der oppe i lyset. Trinnlyden er annerledes der oppe, og en liten vibrasjon under foten vitner om at man går på metall. På visse steder tjener mesaninen som en slags balkong mot gårdsrommet og gir et glimt tilbake mot gaten, men for øvrig er blikket rettet mot nordvest, nedover den ugresskledte bakken mot jernbanesporet.

Portulakkproduksjonen foregår i de nedre etasjene som befinner seg delvis under bakken. Skjønt etasjer; egentlig er det flere nivåer som trapper seg gradvis nedover det bratte terrenget; dyrkningsområdene på de øvre nivåene, pakkefasiliteter på de nedre, og en garasje i bunn. Det nederste nivået kan nemlig nåes via en stikkvei fra nordøst, slik at portulakktrafikken ikke forstyrrer den trange adkomstgaten. Det dype snittet gir huset et hemmelighetsfullt og innfløkt liv, nesten som Loos’ Müller Haus i Praha der man stadig overraskes over måten de ulike nivåene er forbundet på. Men der Loos’ plan er strengt rettlinjet, er denne halvt nedgravde bygningskroppen full av buktninger og krumninger. En bedre assosiasjon er kanskje Caruso St Johns’ Brick House i London, et hus arkitektene beskrev som «incomprehensible from within. … Like a baroque chapel in Rome buried deep within the city’s close pattern of narrow streets».1

Selv om portulakkavdelingen teknisk sett befinner seg i kjellerrom er den ikke mørk, for det bratte terrenget tillater generøse lysåpninger mot nord og vest. Materialene i denne delen av huset er upusset betong, gulvene for det meste i tegl. Plantehyllene i lakkert metall, plassert i rader bortover avsatsene, har noe av overetasjens smekkerhet, og portulakken – en lav, sukkulent-aktig plante med en lett syrlig duft og smak – står som lubne tepper bortover hyllene, opplyst av hengende lysrør. Det er en interessant opplevelse å stå her nede når toget en gang imellom kommer forbi, særlig om vinteren, når snøføyk reflekterer det svakt rødlige skinnet fra lysrørene. Det minner om de rommene man noen ganger finner bak fossefall; en hemmelig hule med en lysende, skimrende vegg – ikke av vann, i dette tilfelle, men av urban bevegelse.

Goethe skrev en gang at han drømte om å bli ført gjennom et velbygd hus med bind for øynene. Portulakkhuset ville kanskje ikke ha oppfylt den gamle nyklassisistens idé om et velbygd hus, men det lar seg allikevel godt – ja, kanskje aller best – oppleves gående og med øynene lukket. Bygningen er vanskelig å fotografere (igjen en parallell til Loos, forresten, som skrøt av sine bygningers manglende fotogenitet) og vil neppe gjøre det skarpt på Instagram. Men den som vandrer nedover teglrampen med duften av portulakk i nesen oppdager en arkitektur som både har lukt og smak, og dessuten en viss vibrasjon under føttene.

Tre forsøg på at give form til et hus å vandre i / Jonathan Houser

Eksperiment 2

Kritik: Parlour av den danske arkitekturkritikeren Martin Søberg./ Form: Sections and Fractions af den norske tegnestue Element.

Parlour / Martin Søberg

Hvad synes du om huset? bliver jeg spurgt om. … altså, jeg er jo næsten lige kommet. For så vidt sandt. Ingen automatreaktion. Meningen er endnu ikke dannet, skønt bygningen allerede har gjort et eller andet indtryk. Nu sidder vi sammen i en sofa med udsigt ud over gaden. Ved du, hvad der lå her før? Ingen husker det. Husene ligger der bare, man skal et eller andet og prøver at undgå at ramle sammen med bæreposer båret af sted af handlende, en uopmærksom cyklist, andre gående kroppe i andre tempi. Har du tænkt over det? Var der en tøven? Jeg rømmer mig. Ja … eller nej, måske kunne vi … Klart, det var derfor, jeg foreslog at mødes her. Klart.

Faktisk er det første gang, jeg er i kvarteret, tror jeg, når man bortregner gennemkørsel ad hovedgaden, et blik fra bussen. Pænt jævnt, røde mursten, tre etager, fire etager, to etager, så et hul, en plads, busskur og kantsten. Huset er infill, den tilstødende bygnings gesimshøjde er genkaldt, okay, men en sprække har åbnet sig og lader dagslys falde ned over nabohusets brandmur. Fra øverst til nederst skærmer mælkehvidt glas delvist mod blikke udefra. Denne onsdag har glasset nøjagtig samme grå farve som himlen med svage refleksioner af ting, der passerer forbi. Nedløbsrørene driver som tårer ned over facaden. Tagets foldede profil ses kun på afstand.

Indenfor er stueetagen overraskende åben, feltagtig, kun brudt af slanke insitu-støbte piller, garderoben, en gennemgående trappe og en rampe, der synes at følge sin egen vej tværs gennem husets tre etager til toppen. Der kunne måske godt have været et sted, hvor man kunne købe sig en kop kaffe, men nej. Gulve af gummi og kork, der midt i rummet ligesom presses ned i gulvet og danner et rundt amfiteater i miniformat, beregnet som mødested for grupper i diskussion. Huset er bygget til samtaler. Længere oppe i bygningen findes helt aflukkelige kamre. Det er jo ikke fordi, vi ikke snakker sammen, måske bliver det bare de samme ting, vi hører og siger noget om. Og så er der dem, der aldrig siger os et ord. Meningsudvekslingerne i ekkokamre hvor der sjældent bliver lyttet på tværs. Hvem har mon fået ideen til at bygge et helt hus som modsvar?

Typologisk er vi ikke på bar bund, sådan da: På engelsk findes the parlour, modtageværelset, af det franske parler, at tale. En forløber til dagligstuen, middelklassens allerflotteste, mest offentlige rum, hvor man kunne møde sine gæster i modsætning til de mere private, bagvedliggende stuer, køkkener og værelser. Og så er der noget lobby over huset her, tekstiler der dæmper lydene. Det der kork og modtagelsen ved ankomsten: Læg din telefon her, så får du den tilbage, når I er færdige. Alright. Vi har ikke bestilt en guide, det kan man ellers, én som hjælper med at få samtalen på gled. Tænk sig. Garderoben er som en bankboks, dækket af rustfrist stål med utallige skabe med små nøgler og spejle, så jeg ikke helt sænker skuldrene, det kommer vel senere.

Stemningen ændrer sig på første sal. Niche på niche bugter sig, de når visse steder helt til loftet som overdimensionerede kinesiske skærme og har mønstre som marmor og mæandere. Mennesker to og to eller tre eller flere trækker ind og sætter sig på polstrede bænke, mellem puder eller på skamler med drejede ben. Jeg har noget, vi skal tale om. At overhøre andres samtaler er vanskeligt, alt er dæmpet. Et temmelig stort vindue opdelt i mindre ruder, hvoraf nogle kan lukkes op, mens andre kan dækkes til ved hjælp af foldbare metalskodder, der kan stå vinkelret ind i rummet, parvist eller trækkes til side. Lignende vinduer, men i mindre skala, genfindes andre steder i bygningen. Bagest en slags vinterhave, gulvbelægningen skifter til klinker, der bliver hen ved syv meter til loftet. Bregner og viftepalmer fletter fingre, fugtig jord kilder næseborene. Bladene filtrerer sollyset, så det lander i skjolder på de samtalendes ansigter.

Alle materialer, eller i hvert fald langt hovedparten, er donerede. Beton og træ fra dem, der frembringer beton og træ. Isolering, vandrør, toiletter og spejle fra dem, der producerer sådan noget. Og så videre. Resten er genbrug. Jeg genkender døre dækket af egetræsfiner fra en ejendom, jeg engang besøgte, men kun fordi jeg vidste, at jeg skulle kigge efter dem. Hvor mon håndlisten stammer fra? En spindeltrappe af støbejern leder ovenpå, hvis man altså ikke følger rampen. Vi er nu under taget, der knækker ned i rummet, nærmest splintres og opdeler det i en irgang af krydsningspunkter afgrænsede af træklædte vægge og stof. Trækker et orange filtgardin til side, finder en sofa. Gummigulv igen, pink Pirelli. Er du okay? Jeg misser med øjnene. Griber om armlænet, læner mig tilbage i sofaen. Vi tier. Ser på hinanden, så væk. Gennem vinduet, over trækronen udenfor. Stemmerne summer svagt i rummet, afsøger dets vinkler, indtil stoffet fortærer dem. Skal vi finde nogen at snakke med? Ja, fint nok, vi går.

Sections and Fractions / Element

Eksperiment 3

Kritik: Katedral för en ny tid av den svenske arkitekturkritikeren Ylva Frid./ Form: SAK NR 20200814/1200/ Etterforskning av Katedral för en ny tid af den norske tegnestue Kaleidoscope.

Katedral för en ny tid / Ylva Frid

En liten gallergrind sluter till om porten mot gatan, och där innanför öppnar sig ett högt, långsmalt rum. Man arbetar och rör sig därinne. Det smäller i dörrar. Två kvinnor går runt med varsin liten borste och sopar ut de vaxljus som brunnit ut i ljushållarna. En man klädd i en fotsid, vid dräkt slår upp en dörr med en tom petflaska i handen. Människor rör sig hela tiden ut och in, kommer och går, ägnar sig åt olika saker. Det enda som lyser upp rummet är alla de tunna vaxljus som ännu brinner och ett kvardröjande dagsljus som letar sig in genom de högt sittande fönsteröppningarna mot öster och väster. Det svaga ljuset får golvets etsningar att glimma till ur mörkret. Här finns inga möbler, inga kyrkbänkar som anger en speciell riktning eller att man ska sitta stilla, inga psalmböcker och inga biblar.

På sidorna finns de små baden. Efter att ha hängt sina kläder på den långa raden av mässingskrokar på väggen stiger man ner i det heta vattnet. Vattnet är blandat med magnesiumoxid och havssalter berättar en skylt – det ska dra stress ur kroppen och balansera sinnet. Så sakligt och tekniskt går det till att bli lugn. Salter. Mineraler. Här ligger man avklädd, badande, och ser andra människor röra sig in och ut ur rummet i stora ytterplagg och pälsar. Att bada i ett rum som samtidigt är öppet för vem som helst att kliva in i, skulle kunnat vara orimligt, exhibitionistiskt och obekvämt. Men så upplevs det inte här. På något sätt är rummen så starka, så orubbliga i sitt sätt att beskriva denna ordning, att man genast börjar tro på den och känna att den är möjlig. Det blir istället ogenerat och oförställt.

På norra sidan leder en dörr ut på gården. Därifrån går det, om det är torrt nog, att fortsätta ner till översvämningsmagasinen. Torra dagar kan utrymmena användas för ceremonier och särskilda evenemang. I mellansäsongen går att vada omkring därnere med vatten till knäna och lyssna till sångerna som letar sig ner uppifrån katedralen. Slutligen, när magasinen fylls helt, blir hela gården en blank vattenyta som smyger sig upp och ner längs fasaderna runtomkring i takt med att vattnet stiger och sjunker.

Magasinen sträcker sig också in under själva byggnaden. Med en sinnrik anordning kan delar av golvet i rummet lyftas upp och låta en stor vattenspegel breda ut sig. I den förvandlingen öppnar sig rummet som ett mörkt innanhav framför en. Samtidigt blir också mörkret till en stor spegel i rummet – de höga valven speglas i vattnet, och lika mycket som en sorts gestaltning av de bråddjup som finns inom oss, syns det hur högt himlen sträcker sig uppåt. Det ljusa finns i det mörka och byggnaden värjer inte för att låta båda dessa aspekter av livet ta plats.

Innergården avgränsas av en hög mur och bakom den breder reningsbäddarna ut sig över den före detta skolgården vidare ut till nästa tvärgata. Allt detta går att skymta uppifrån, men det går inte att komma in eftersom processerna är så känsliga.

I vissa delar står den här byggnaden i kontakt med något evigt och tidlöst. Kanske är det doften, en ständigt närvarande doft av mineraler, salter och fuktiga ångor. Kanske är det att hela byggnaden har gjorts helt utan anslutningar till el och datanät – ett egensinnigt men fascinerande val, som ger återklang i det byggda. Rummet och rummets alla delar måste rätta sig efter det här, inordna sig och arrangeras för att fungera enbart med de naturliga elementen eld, vatten och luft. I andra delar är den på ett väldigt direkt sätt en spegling av vår egen tids specifika förutsättningar. Pelarna och väggarna är gjorda i någon form av billigt kompositmaterial, medan golven är gjutna på plats. Mönstret som täcker golvytan har en pragmatisk funktion: räfflorna, som frästes in direkt på bygget efter en programmerad algoritm, skyddar mot halka på det oftast blöta golvet. Men med den tunna förgyllningen på botten som glimmar i det svaga ljuset blir det också något mer än bara ett halkskydd.

Tomten är en smal remsa, inpressad mellan två postbyggnader från 1920-talet. Den långa gården mellan dem som förband de två gatorna till en passage användes tidigare för in-och utfart av alla postbilar. Nu när brevhantering inte längre förekommer försvann också behovet av att hålla den här markytan fri, och tomten bebyggdes. Postbilar, brevlådor och kuvert, numera avlägsna företeelser, en gång vardagsting som fanns överallt och var så självklara att man aldrig ägnade dem någon tanke över huvud taget. Men så en dag så var de bara borta, allihop. Tanken på postbilarnas försvinnande leder vidare mot tanken om hur tiden är i ständig rörelse, och hur kort och försvinnande en människas liv är.

»Eftersom tiden är allt vi har måste den mätas i enheter av frihet«, skrev filosofen Martin Hägglund i boken This Life 2019. I boken drev han denna tanke till ett fundamentalt ifrågasättande av kapitalismen. »Det är våra egna liv som tas ifrån oss när vår tid tas ifrån oss«, skrev han, och menade att människor på allvar måste göra motstånd mot allt som slukar våra korta liv på jorden. Trots att Hägglund var en djupt övertygad ateist, kom hans texter att läsas av många som flätade samman detta med mer andliga tänkare. Där fanns de första som började formulera övergången mot en tillvaro där vi nu rör oss i betydligt fler dimensioner än vi nyss trodde var möjligt. Det är i spåren av den rörelsen som den här byggnaden kommit till. I sitt gränsland mellan katedral, badhus och vattenmagasin framstår den som en sorts nödvändig ankarpunkt i en värld som annars lätt hade kunnat lösa upp sig i flimrande fragment av parallella, halvt digitala liv. En stadig motvikt som behövs för att balansera den mänskliga tillvaron. Men på samma gång som den är sakral, är det också en verkstad som aldrig sover. Där är ständigt någon som rör sig. Någon som sopar, badar, ber, tänder ljus, dricker läsk, pratar lite för högt eller vilar.

SAK NR 20200814/1200/ Etterforskning av Katedral för en ny tid / Kaleidoscope

Eksperiment 4

Kritik: Strippet ned, kledd opp av den norske arkitekturkritikeren Gaute Brochmann./ Form: Tectonic Objects af den svenske tegnestue Tham & Videgård.

Strippet ned, kledd opp / Gaute Brochmann

Et infillprosjekt som tar seg til rette – ikke for å skape kontrast, men uten blygsel postulere: «Elsk meg mer enn de andre!»

Mellom tre bygninger i en tett bykjerne ligger et hus klemt inn. Eller, ikke klemt inn: Det er mer som om huset er sluppet fra et luftskip 2 000 meter over bakken. Som om det formelig har sprengt seg inn mellom det som stod der fra før. Noen steder har det selv blitt skvist. Andre ganger brettet seg rundt det eksisterende. Andre ganger sprengt seg nådeløst inn i det gamle.

Dette er altså ikke en bygning som er trett av det bestående. Den er bare likegyldig til det. I alle fall oppfører den seg slik. Den vil gjøre sine ting, med en naturlig selvtillit, og en holdning som bygger bro over et tilsynelatende paradoks. For minimalisme behøver ikke være nedstrippet. Noe kan være enkelt og dresset opp på samme tid.

Det er som om arkitektene har hatt én ledestjerne da de realiserte denne bygningen: Musikkvideoen til Sorry av Justin Bieber, danset og koreografert av ReQuest. Det er masse farger, det er sterk dynamikk, det er spontanitet og humor – samtidig som hele huset oser av utsøkt presisjon og dempet eleganse. Og akkurat som Justin Bieber selv valgte ikke å figurere i sin egen video, kan man spørre seg – hvor er arkitektene i dette bygget. Har de simpelthen rullet ut et beat og en rytme, for å la andre ta dette videre i den ekte verden?

Et ganske alminnelig byhus, men, altså … Som rom og program er åpenbart førsteetasjen den mest interessante, der en rampe leder opp til en mesanin-etasje som gir kontakt både rett frem, en etasje opp og en etasje ned, slik at ikke bare én, men tre etasjer er i kontakt med den travle gaten utenfor. Grepet med å ha publikumsfunksjoner opp og ned mens boligene betjenes på det nivået som ligger der rampen tar oss inn i huset, skaper en underlig dynamikk. Du entrer jo hjemmet ditt ved å gå gjennom, eller i alle fall med direkte innsyn til, både en bar eller butikk – selv om du ikke er i direkte kontakt med noen av disse funksjonene.

Også innvendig er fargebruken radikal og den totale likegyldigheten til ærlige og naturlige materialer slående. Men samtidig er ikke dette en overlesset, postmoderne referansefest med falske former og scenografiske effekter. Det er mer som om hele huset, hvis vi holder oss til ideen om at det falt fra himmelen, forskjøv seg litt da det landet mellom de andre bygningene. Ikke så mye, ikke slik at det falt fra hverandre. Men nok til at alt er litt forskjøvet.

Det er ikke outrert eller preget av skjeve vinkler eller ekstra elementer. Det er heller snakk om at utsparede åpninger, himlingselementer eller fast inventar som benker og bord konsekvent er litt feildimensjonerte og asymmetrisk plassert – og hele tiden utført i materialer som bryter med den konstruktive logikken i huset – ofte skinrock, og helst i en koloritt som får en til å lure på om dette virkelig er stein eller om det er et komposittmateriale iblandet farger.

Skjønnhet, hva annet? Jeg kunne spurt meg hvorfor dette huset ser ut som det gjør. Men jeg vil ikke. Fordi jeg så sterkt håper at arkitektene vil svare: Hæ? Hva mener du? I kryssilden mellom konvensjonelle idealer, kommersielle krav om salgbarhet og en horisont der arkitektenes energi er programforpliktet til å brukes på kamp for bærekraft, har arkitektfaget blitt et fag uten estetisk risiko.

Så ikke her. Med sine syv etasjer, én til to etasjer mer enn nabobygningene, med sin holdning til omgivelsene som er like arrogant som inkonsekvent og ikke minst et indre som ikke prøver å være annerledes, så mye som det nyter å gjøre ting feil, er ikke dette et hus man vil like i kraft av hva det er eller hva det gjør. Men det vil bli elsket for at det finnes. Et hus som bare våknet en morgen og tok innover seg at spontanitet og presisjon utgjør ikke en dikotomi. Like lite som dynamikk og en dypere orden gjør det.

Algoritmer, selvsagt. Eller vent nå litt. Og er det i det hele tatt relevant å snakke om ærlighet i en verden der alle alternative virkeligheter bare er en algoritme unna? For en slik hus må jo være et resultat av datamaskinene våre, må det ikke? Hvis arkitekten er Justin Bieber, er det kanskje designerne med komplisert maskinvare som er dansere og koreografer? En digital generasjon 2.0, lenge etter Frank Gehry og Guggenheim.

Slik skulle man i alle fall tro at det var. Om det ikke var for at formene er så lite organiske. Som om alt dette var skåret med linjal og tenkt i kapa før det ble realisert i 1:1. Dette huset er like dobbeltkrumt som en alminnelig kjøkkenfjel. Som om det sier: Om noe er analogt og fritt formet eller digitalt stringent, spiller det noen rolle?

Og midt i alt dette sitter man altså igjen med et tilforlatelig program der man har et utested i kjelleren, butikker en halv etasje opp og et boligprogram smøget inn mellom de to og videre oppover, stort sett i sin egen bygningskropp og her og der litt utenfor.

Haha? Kanskje vil de som går forbi tenke at alt sammen er en slags spøk. Men er den egentlig morsom nok til å være det? Eller er det likegyldighet man ser på? En idé om at det ene er like godt som det andre og at alt er lov? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det er et ønske om å lete etter skjønnhet.

Det er ikke et hus du skal like – men som du skal tiltrekkes av. Og det lykkes det faktisk ganske godt med.

Tectonic Objects / Tham & Videgård

Eksperiment 5

Kritik: En dag i det skæve av den danske arkitekturkritikeren Sara Ettrup./ Form: The Plot af den svenske tegnestue Krupinski / Krupinska Arkitekter.

En dag i det skæve / Sara Ettrup

Det er egentlig ikke min intention at komme ad bagvejen, hvis man kan kalde et kvarters oprindelige indgang det. Kombinationen af infrastrukturens voldsomhed og min skrøbelighed på cykel gør, at jeg instinktivt svinger ned ad den lille vej, bagom.

Jeg genkender lågen. Den knirker i hængslet, da jeg presser mig igennem og giver ikke efter som tidligere. Umiddelbart ligner det sig selv, kvarteret – et sammensurium af tilfældighed, snusfornuft og påhitsomhed. Et gammelt tjæret skur huser sommerhalvårets hvide plastikstole, der står som afventende indbyggere bag ruden. Selvbyggerens livsdrøm er som et kompakt katalog over tidligere tiders udvalg i vinduer og døre. Græsrodens Casa Valhalla står tæt op af arkitektens enkle svar på et smalt hjem i to etager i samme metalliske materiale på tag og facade. De kigger ud mod det, der engang var en udsigt. Hjem i to etager der holder hinanden i hånden og danner en på alle måder ulige flok, der i al sin sammentømrede detaljerigdom udgør en helt særlig samlet facadefront.

Hvor rækken før dannede afgrænsning og kant mod grønningens tilfældige vildtvoksende landskab, står den nu som en flosset kant med kig og sprækker til det bagvedliggende kvarters mellemrum og mere eller mindre iscenesatte tilfældigheder. Hvor der før var horisont og grønt, er der nu genboer i 4 etager på den anden side af et smalt gaderum. En ukendt rumlighed dannes mellem det planlagte og det uplanlagte.

Der er, besynderlig nok, en behagelig atmosfære i det smalle gaderum. De nye boliglænger står ikke på snorlige rækker men tander frem og tilbage gennem strædets længe. Flere steder er der passager og kig ind til bagvedliggende gårdhaver. En tilbagetrækning bliver en bænk et sted og et indgangsparti et andet. Små tiltag der skaber variation visuelt og giver mulighed for at opdele det nære uderum med plads til liv, salvie og figner på potter. Forskydningerne ser ud til at være nøje afstemt efter den ulige rækkes proportioner og tilfældige takter. De små knæk og skrå forløb skaber nære samlingspladser i gadeforløbet mellem naboer og genboer, der giver gaderummet en velkendt stemning fra sydligere himmelstrøg. En ensartet belægning flyder ind mellem sprækker og nicher og binder gadens indbyggere sammen på langs og på tværs af rummet.

Særligt en Bygning optager mig. Placeret over for arkitekten og selvbyggeren tårner et smalt træhus i 4,5 etager sig op. Trods den mere end dobbelte højde virker den nye bygning ikke voldsom. Facadens bredde svarer til duoens overfor, men hvor de står helt tæt på række, opdeles facaden her i forskydninger i plan der svarer til genboernes facadebredder. Forsætningerne fortsætter opad – som om de oprindelige huse har efterladt deres aftryk. De 7–9 boliger tegner sig, som var de stablinger af unikke huse samlet i én form. Det er små greb, der gør det. Små næsten subtile spring der skaber en variation og nedskalering af bygningen. Nogle boliger spænder over 2 etager, enkelte breder sig over hele facadelængen. Andre er mindre enheder, der trækker sig tilbage som tomme hylder med bagvedliggende nærmest usynlige glasfacader. Enkelte har altaner, der er trukket ud som overgroede skuffer fremfor de påklistrede metervarer i stål og glas, byen ellers er fuld af. Vinduer og døre er enkle ofte med tilhørende skodder, der er med til at give facaden dybde og skala.

Anvendelsen af træets mange egenskaber skaber et varieret hus, der trods sin leg med mange udtryk formår at efterlade en samlet og velproportioneret bygning. Huset afsluttes med en parafrase over det eksisterende kvarters gavlmotiver. Selv dette fortærskede greb mestrer arkitekterne og lykkes med at give en særlig og formidlende håndsrækning til alt det som stadig er, uden at falde i den banale gryde.

Jeg har fået lov at se en bolig på anden sal, der står tom. Opgangen er, helt uventet, af beton på gulve, vægge og lofter. Trappeløbet skærer sig, med sine irregulære løb, skævt ind i de massive vægge som et ortogonalt sneglehus. Et blødt lys siver ned gennem rummet og rammer de skæve vægge forskelligt. Den massive kerne bærer den store træreol af et hus omkring.

På anden sal mødes jeg af en dør i krydsfiner, der som det eneste materiale bryder rummets konsekvens. Jeg går ind i en lavloftet entré med et kvadratisk indrammet kig, der afslører, at boligen byder på andre rumhøjder. Entréen er som en æske af ubehandlet finér. Spor i træet afslører, at væggene gemmer på skabe og skuffer i forskellige størrelser fordelt fra gulv til loft. En låge er dør til badeværelset, der ser ud til at udspringe fra trapperummets tyngde og står i blankpoleret beton på vægge og gulve.

Jeg bevæger mig videre i boligen og erfarer, at alle overflader er af træ. Et smalt men dobbelthøjt rum åbner. En enkel køkkendisk i træ putter sig op af entrékernen under hemsens kommandobro og tilhørende trappe. Udsigten mod vest indrammes af et stort glasparti med en vinduesopdeling, der ser ud til at tage et forfinet afsæt i selvbyggerens udtryk overfor. Partiet sender også en hilsen til Louis Kahns Fischer House. Rummet her er boligens hjerte. To alkoveværelser ligger til gården og gaden med direkte forbindelse til det dobbelthøje hovedrum. Små huller med indbyggede skabe og seng. Der er, hvad der skal være. Boligens ensartede materialitet forvirrer mig – jeg føler mig hjemme og taget hånd om men med en klaustrofobisk snert. Tiden vil vise, om husets indbyggere maler væggene eller forliger sig med at bo i en trææske inddelt i alverdens størrelser fra rumhøjder til opbevaring.

Jeg står igen på gaden og føler mig let. Jeg står overfor et byggeri i et gaderum af menneskelig skala. En skala som resten af den nybyggede by synes at have glemt. Det er lykkedes at skabe et slægtskab og en samhørighed mellem det planlagte og det uplanlagte. Et forbilledligt eksempel på hvordan en aflæsning af kontekstens iboende kvaliteter kan berige et byggeri, særliggøre det, forankre det ved at føje flere lag til byen og skabe relationer til det, som allerede er.

The Plot / Krupinski / Krupinska Arkitekter

Eksperiment 6

Kritik: En skola att bli stor i av den svenske arkitekturkritikeren Rasmus Wærn./ Form: Dubbelgymnasiet af den danske tegnestue LETH & GORI.

En skola att bli stor i / Rasmus Wærn

Det är sällan offentliga byggnader får den betydelse vi hoppats. Men det nya Dubbelgymnasiet tar plats på scen med samma oberörda självsäkerhet som Humphrey Bogart, med Dalai Lamas dödsföraktande ödmjukhet, med Maria Callas galna stolthet och med samma besatta uppriktighet som Greta Thunberg. Det är med andra ord en byggnad med hög resning som många generationer kommer att växa upp i. Inte bara fysiskt, även om dess torn vittnar om en vilja att ses, utan också andligt; det är en arkitektur som inte drar sig för att peka med hela handen: »Se här, så här är det att vara människa.«

För de som fått sin uppväxt i provisoriernas underkylda arkitektur eller i de ljumma försök till en tillrätta-lagd naivism som det nya århundradets »lekfulla« skolor levererat, måste Dubbelgymnasiets omsorgsfullt bearbetade byggnadsmassa kännas som den enda vuxna i rummet. En del av kvaliteten kommer av att huset bygger vidare på den gamla fabrik som tidigare behärskade platsen. I dess hallar finns nu de praktiska utbildningarna, medan de teoretiska momenten tagit plats i den nya delen; därav namnet Dubbelgymnasiet.

Huset kommer hjälpa ungdomar att växa. Alla går vi vidare från barndomens kategoriska föreställningar till ungdomens kritiska, då ingenting är bra. För de flesta klingar också detta av, men alltför få når den mognad där också det ofullkomliga möts med nyfiken respekt. Visst ser de flesta av oss charmen i isrosor på ett fönsterglas om vintern, eller skönheten i förvildad trädgård. Men få vågar beställa byggnader där åldrandets värdighet också fått ta plats. När detta händer en byggnad som kommer att se många generationer att växa upp, växer hoppet om framtiden. Här står en byggd berättelse om hur man tar sig an livets problem.

Om de vibrationer som skapas av resonansen mellan det gamla och det nya gett byggnaden dess kronologiska djup, står det framgångsrika arbetet med att humanisera de i grunden stupida byggnadsmaterialen för dess konstnärliga djup. Att den handgjorda keramiken, den gjutna metallen och snickeriets perfektionism har kostat är uppenbart, men arkitektens behärskning att inte låta donationens generösa budget slå över i excesser är kanske ändå mer beundransvärt. Det ser i grunden aldrig påkostat ut. Nej, det är den engagerade omsorgen som imponerar, inte beslagens dyrbarhet. Så här ser arbets-glädje ut.

På samma sätt är rumshöjden och den intrikata ljusföringen kvaliteter som imponerar med sin fyndighet snarare än sin exklusivitet. Här motas skoltröttheten bort med en variationsrik miljö som gör nästan varje sal till en ny upplevelse. Visst finns det både rim och reson i byggnadens i grunden rationella struktur, men det kommer ta eleverna många månader, ja kanske år, innan de till fullo förstår logiken bakom planens bitvis överraskande krumbukter. Att möta de unga med sådana utmaningar är att möta dem med förtroende. Vi, de vuxna, ger er något ni inte omedelbart kommer att förstå, men att uppskatta med tiden. Just som de kunskaper själva institutionen är skapad att förmedla.

Det vackraste går sällan att förstå. Vad sjunger fåglarna? Varför är skymningsljuset så poetiskt? Och var börjar egentligen det nya huset, och var slutar det gamla? Detta förblir en gåta som inte behöver få sin lösning. Den ger byggnaden en mytisk dimension som snarare måste mötas med ödmjuk osäkerhet än med kategoriska påståenden. Insida och utsida berättar olika saker, och även om jag själv inte alltid förstår dessa motsägelsefulla signaler är jag tacksam över deras existens.

Visst finns här kompromisser. Söderväggens stora skivor ger rummen innanför behaglig skugga men tar bort det mesta av deras möjligheter utsikt. De trånga passagerna utomhus kommer mer än en skolvaktmästare att svära över de dagar då snön måste bort. Själva tilltaget att bygga vidare på den gamla strukturen uppe på berget skapade problem med tillgänglighet som tvingat fram egenartat långa ramper. Samtidigt är det just i friktionen med dessa överkomliga svårigheter som byggnaden kommer att skapa minnen hos alla de tusen och åter tusen elever vilka kommer att kunna erinra sig dessa egensinnigheter livet igenom. Byggnaden blir den originella, men empatiska lärare som varje förälder önskar sina barn.

Det ligger i sakens natur att det originella bryter konventioner. Men i motsats mot den arkitektur där regelbrotten blivit en konvention så andas Dubbelgymnasiets begränsade formgarderob gammal visdom. Variationsrikedomen kommer från de enkla elementens rika kombinationer. Liksom i en marockansk souk, en gammelsvensk timrad bondgård, en helt igenom vitkalkad grekisk bergsby eller för den delen en storskog där varje nytt träd tillför mer komplexitet, så skapar dessa repetitioner bara mer och mer att upptäcka.

Det är en additiv arkitektur. Den lägger till snarare än den drar ifrån. Att resultatet blir så pass begripligt trots de många kombinationerna beror på att den underliggande moduluppbyggnaden ger hela systemet dess nödvändiga stadga. I botten finns en stabil och säker basgång; det är kanske inte den första man lägger märke till men efter ett tag inser man att det är just den som gör variationsrikedomen möjlig, såväl interiört som exteriört.

Men vi bygger inte för att skapa hus utan vi bygger för att få rum. Arkitektur är först och främst en social konstform. Dessa rum ska göra lärandet möjligt, ja kanske till och med lustfyllt. I vart fall aldrig obehagligt. Därför skapar planens egensinnigheter ändå inga dolda vrår där mobbningen kan få fäste. Därför bjuder också skolans yttre rum, de många skolgårdarna, på platser både för lek och studier. Det är väl bäddat, men arkitekturen kan aldrig göra jobbet själv. Nu är det upp till er: lärare, föräldrar, rektorer, skolstyrelser och politiker. Också de bästa av förutsättningar går att slarva bort. Se nu till att leva upp till det huset lovar!

Dubbelgymnasiet / Leth & Gori

Jävla Kritiker!

Eksperimentopstilling 1–6:  Arkitekturkritikere fra Sverige, Norge og Danmark skriver kritik af fiktive værker. Kritikernes idéverden og forestillingsevne er udgangspunkt for den kritiske betragtning. De skriftlige kritikker overleveres seks formgivende arkitekter fra de tre lande, som giver form til det kritiserede værk. Kritik og form samles i en vandreudstilling. Herunder kan du læse og lytte til kritikkerne:

Introduktionsfilm fra udstillingen Jävla kritiker! (Oslo)